Jeg har fått brystkreft

I dag er verden rundt meg pyntet med et nydelig hvitt dekke og solen skinner og lyser opp tilværelsen. Det er med på å gjøre dagen litt bedre og gi meg en spirende julestemning :)

Jeg har en del senvirkninger fra cellegiftbehandlingen og ja, hvem hvet hva som er hva.... Jeg har derfor startet tidlig med julegavekjøp, så det er jeg ferdig med. Godt å slippe å mått gå ut og handle julegaver nå! 
I dag skal jeg kose meg hjemme og lage litt jul :) Litt hver dag, så blir det jul tilslutt.

Jeg skal lage en krans med lys på, kanskje noe likt denne...

Ønsker alle en fin lørdag 

Jeg hadde et fantastisk fint opphold på Montebellosenteret i november. Å komme til et så fint sted med påkostede omgivelser og flinke fagpersoner i alle posisjoner, ja det er en fin opplevelse.(..midt opp i at mye er tungt og vanskelig.)

Senteret ligger midt i et flott naturområde, med turstier, vann, skog og frisk luft i store mengder. Jeg ble helt betatt. Å kunne gå rett ut døren og inn på flotte skogsstier med elver, trær og nydelig utsikt, det gjør noe med dørstokkmila ;)

Fra vi kom inn døren på senteret, ble vi møtt med raushet, imøtekommelse og respekt! Det er kanskje litt trist at dette gjør så sterkt inntrykk.... Det sier noe om hvordan det har vært å være kreftpasient. Har ikke så mye å klage på i forhold til behandlingen jeg har fått på Haukeland, men når kampen var over og jeg var ferdig behandlet......ja, da var det ikke mer...
Når jeg var klar for å ta fatt på livet igjen, da var jeg mutters alene..... Jeg hadde personalets fulle oppmerksomhet hver gang jeg var inne på sykehuset, men da visste jeg ikke hva jeg skulle spørre om. Jeg var 120% inne i en boble. Alt handlet om å bekjempe kreften og å holde ut behandlingen.
Å komme til Montebello å få informasjon og stille spørsmål til dyktige fagpersoner, ja det ble ikke feil i det hele tatt!! ;)

Det å møte alle disse flotte kvinnene der, alle med sin brystkrefthistorie, ja det gjorde inntrykk. Det var til god hjelp å treffe andre som har slitt med det samme, eller nesten det samme som meg selv. Jeg er så takknemlig for at de delte sine historier med meg!

Jeg har allerede søkt meg til et nytt opphold og håper at jeg får plass. Jeg trenger hjelp til å fungere godt igjen. Jeg er ganske kognitivt svekket. Jeg tar en dag om gangen og lever etter innfallsmetoden. Logistikk er noe dritt!!!

Veien min oppover har vært skikkelig tung og kronglete. Jeg mistet mannen min brått i sommer. Det har vært noen forferdelige måneder for meg og mine. Jeg opplever veldig stor sorg, men samtidig klarer jeg etterhvert å kjenne en tro på fremtiden. Jeg vet, laaangt inne et sted, at livet skal bli levelig igjen.......om det er lenge til, så hjelper det å vite at det skal bli bedre.

Nå er det snart jul, en vanskelig tid, men jeg har barna mine og mange gode venner, som gir livet mening og som gjør det mulig å klare....ja utrolige utfordringer. Jul skal det bli! Så får vi gråte og le om en annen, slik vi har lært oss at livet er blitt. I dag er det juleavslutning for minstemann.....jeg tar på meg maska og tar sats   ;)

Ønsker alle en fin fredag! :)

Jeg har, av andre grunner enn kreften, vært borte fra bloggen min i mange måneder.
Det er godt å få tilbakemeldinger om at bloggen min kan være til hjelp for andre som har måttet gå igjennom det samme som meg.
Det er viktig å huske at dette er mine opplevelser og ingen fasit på hvordan ting er/blir for andre ;)

Nå er jeg snart klar for å dra på kurs på Montebellosenteret. Det ser jeg veldig frem til! Leser at det annbefales på det varmeste så forventningene er ganske store :)

I høst har jeg vært på ett-års-undersøkelse. Mammografi og legeundersøkelse. Alt ser fint ut og jeg kan fortsette å tro at jeg er frisk :)) Jeg måtte mase litt for å få ultralyd, men de gikk med på det :) Dette ønsket jeg fordi det var på ultralyden de såg svulsten min i 2010.

Nå nyter jeg relativt mange varmegrader i november måned, og det gjør ikke meg noe om vinteren drøyer.......leeenge ;)

Ha en fin dag

Jeg opplever at livet svinger en god del for tiden. Det er godt å slippe å være i det triste og tunge i lengre tid. Jeg fortalte til legen min at jeg hadde fått meg en kræsjlanding etter at kreftbehandlingen var over og at jeg var sliten og syntes det er vanskelig å komme videre. Og hun tilbød meg antidepressiva!! Jeg er jo selvfølgelig glad for at hun er løsningsorientert, men i alle dager!! Det er vel kanskje lov å bruke litt tid på denne prosessen?? Det må det være! Jeg har fått antidepressiva for 15 år siden, og har tenkt at det skal jeg aldri bruke igjen uten at jeg må, for må man så må man! Nei, jeg er lei meg og sliten, og det er faktisk helt forståelig etter hva jeg har vært igjennom!! Legen er grei hun, men jeg blir forundret over det tilbudet der!!

Mannen min har endret mening anngående å ville være med til Montebello : ) Det er jeg veldig glad for! Jeg forstår at han, og alle andre rundt meg, er klar for at denne runden med kreft og sykdom, skal være over nå....men sånn er det nok ikke det virker. Min opplevelse er at det er nå den største jobben begynner. Det kjennes som om jeg må bli kjent med meg selv og livet mitt, på nytt igjen. Jeg føler meg forvirret og skjør.
Men en ting vet jeg, dette skal jeg klare og jeg skal få livet mitt tilbake!! : ))

I dag skal jeg feire 25års jubileum med sykeplerkullingene mine : ))

En god lørdag til dere alle!

Bildet er lånt her.

Klikk her for å se hvordan du kan få Taj Sunset!

Formen kommer seg sakte men sikkert. Jeg har vært opptatt med en del ulike aktiviteter den siste tiden, som har
hjulpet meg å ha fokus på andre tema enn sykdom og elendighet. Kjenner nok enda at kreftene ikke er til å stole på og at jeg, på noen områder, er ganske sensitiv og tynnhudet. Opplevelsen av å ikke kjenne meg selv lengre, er ganske skremmende. Jeg føler meg stygg, jeg har ikke selvtillitt som kvinne fordi jeg har mistet et bryst og lagt på meg mange kilo. Jeg tror, og håper, at dette skal bli bedre etterhvert, men akkurat nå er det ikke noe særlig.
Dette er en veldig ensom "reise". Jeg har mange flotte mennesker rundt meg, men denne oppgaven, å komme seg opp igjen, må jeg nok gjøre helt alene.

I kveld er jeg ganske lei meg fordi mannen min ikke ønsker å være med meg til Montebellosenteret, dersom jeg får innvilget det.....

Men i morgen er det blanke ark...igjen : )

Bildet er lånt her.

Jeg har fulgt Ingeborg på bloggen hennes, og i dag ønsker jeg å bidra til at hun kan vinne et nytt bad. Hun skal flytte fra sykehuset, til egen leilighet : )) og har sjangsen til å vinne et nytt bad! Hjelp henne med et enkelt klikk! Koster ikke noe! :))

Stem her!             http://badetditt.no/galleri.php?bad=140

Bildet er lånt her.

Noen ganger er livet selv, litt for mye å håndtere. Jeg har atter en gang gått inn i en boble og "holdt pusten".

For vel to uker siden, fant jeg en ny kul i brystet. I det brystet jeg fremdeles har. Det er nesten ikke mulig å forklare hvordan jeg opplevde det. Selvfølgelig er det et stort sjokk, og med nylig avsluttet strålebehandling etter kreft i det andre brystet.... Bare tanken på at jeg kanskje måtte gå en runde til... Jeg har rett og slett ikke ord.
Det jeg klarte, var å fortrenge det mulige alvoret, og som sagt, gå inn i en boble.

Jeg fikk ganske raskt time til mammografi/ultralyd. Forferdelig påkjenning å skulle forholde seg til denne problemstillingen nå. Flere av mine nærmeste vill svært gjerne følge meg til undersøkelsen. Jeg vet det kan høres rart ut, men for meg ble det best å gå alene. Da må jeg være sterk! Jeg sa til mannen min at jeg skulle ringe dersom jeg knakk sammen (og at de nok måtte stille med psykiater på stedet..)
Som sagt så gjort. Jeg stilte alene og måtte vente lenge. Det er rart å sitte på venterommet og observere andre som blir frustrert og sinte fordi det bli store forsinkelser. Jeg tenker at det er fordi de har funnet mulig kreft hos flere...

Jeg ble først tatt mammografibilder av, så var det å vente videre. Så ble det min tur til å komme inn på ultralyd-rommet. Jeg la meg på benken og...ventet en god stund til... Så kom endelig legen og det var klart for ultralyd. Hun fant fort kulen, den var på størrelse med en stor drue. Den var væskefylt, en såkalt cyste. Jeg kunne begynne å puste igjen!! Cysten ble tappet og alt såg fint og godartet ut. Kan tro jeg var lettet!

Det er først etter at jeg har fått vite at det bare var en cyste, at jeg kjenner hvor mye dette har kostet meg. Samtidig som jeg nettopp har avsluttet strålingen så kom dette på. Det er rett og slett umulig for meg å vite hva som er hva i forhold til å ikke ha vært i form. Jeg får sikkert aldri helt vite det heller....men nå, nå er jeg bare veldig glad og lettet!!!

Bildet er lånt her.

Siste dagen jeg var til strålebehandling, ble jeg informert om at jeg kunne få en forverring i stråleområdet i ca to uker og at jeg kunne forvente full bedring etter seks uker. De bygger opp stråledosen slik at jeg fikk maks dose siste dagen.

Jeg har klart fått forverring i denne uken. Huden er sår og rødbrun. Det kjennes ut som gnagsår, særlig i området under armen. Dette gjør at det ikke er godt å ligge på siden, noe som gjør at jeg sover litt dårligere enn vanlig.
Jeg smører meg med mild fuktighetskrem. det hjelper å holde huden fuktig. Jeg har også brukt aloevera-gel. Dette var nyttig i en periode, men nå er sårheten mer i dybden i huden, så da er det ikke så mye hjelp i aloevera., syns jeg.
Jeg fikk råd om å bruke parfymefri deodorant under strålebehandlingen. Jeg kjøpte en på apoteket og denne har jeg brukt disse fem ukene. Jeg ser nå at dette skulle jeg gjerne latt være. Huden som har hatt deodorant på, er sårere og mer misfarget enn resten.

Selv om jeg har hatt en forverring i stråleområdet, har jeg nytt å ikke måtte dra til sykehuset hver dag! Bare å tenke på turen ned og alt fra sykehuset, gjør meg kvalm! Dette er vanskelig å forklare, men sånn er det bare.
Jeg har tilbud om å begynne å trene på Haukeland sykehus, men denne uken har jeg ikke orket tanken på å dra ned dit...kanskje det blir bedre neste uke...hadde jo vært godt å komme litt i form igjen og føle meg fin igjen! : )

I går hadde jeg min siste strålebehandling!! Det er helt FANTASTISK!!! Nå slepper jeg å dra til sykehuset hver eneste dag, være pasient hver dag og gå i de kvalme gangene hver dag! : ))

Strålingen har vært, som jeg har nevnt før, enkel og grei og samtidig forferdelig krevende! Ja, går det an då? Ja det gjør faktisk det. Vanskelig å forklare og nesten ikke mulig å forstå selv, men sånn er det for meg. Jeg har ikke helt forstått det enda, men det kommer nok : ))

Det skal bli godt å få fred nå. Fred til å finne ut hva som er hva av bivirkninger. Det orker jeg ikke å skrive om nå, for jeg er på veg i 18-års dag, og da skal jeg bare kose meg og ikke kjenne etter på gruffen ; ) ...så dette kommer jeg tilbake til : ))

Tusen takk til dere for god støtte på denne veien! Jeg er veldig takknemlig for det og det betyr mer enn jeg tror dere kan forstå. Ha en fin lørdag, alle sammen!! : )

Bildet er lånt her.

Jeg føler meg såå innmari sliten! Jeg orker ikke tanken på en uke til med stråling. Denne enkle lille greien...legge seg på benken og ligge helt i ro i fem minutter...kjempeenkelt! Men eg orker ikke mer!! Kan ikke forklare hvorfor jeg er så slite nå. Eeegentlig så går det jo så bra, men...likevel er jeg sååå sliten, såå lei, såå fanget, såå utolmodig, sååå redd for å ikke få livet mitt tilbake!!

Samtidig så vet jeg at jeg kommer til å stille på sykehuset hver dag denne uken også...

Jeg får litt panikk med tanke på at nå er behandlingen snart ferdig! Det jeg gleder meg mest av alt til, skremmer meg!! For hva nå??!! Er overhode ikke klar til å begynne på jobb enda! : ]

Bilde er lånt her.