Kniven på strupen!!

Jeg har fått kniven på strupen igjen! Det er en lang sirkel jeg har vandret, og er nå tilbake til det denne bloggen startet med - nemlig vektreduksjon!!!

Det er i og for seg greit, men livet mitt har vært særs utfordrende på disse drøye tre årene...eller ihvertfall 2,5 av dem. 
Kanskje jeg må ta et kort resyme.
Januar 2010 gikk jeg sykemeldt med stressymptomer og lavt energinivå. Jeg valgte å ta tak for å få det bedre og å bli frisk. Jeg startet med psykomotorisk behandling, hos en veldig dyktig terapeut. Samtidig startet jeg på xtravagansa-kurs. Det var supper og shaker og trening tre ganger i uken. Dette står det om helt i starten av bloggen min. Jeg gikk ned 19 kilo og følte meg sprek og sterk. Jeg var på vei tilbake i jobb! Livet var godt og helsen i veldig mye bedre form! ...trodde jeg...

Før ferien, sommeren 2010, fant jeg en kul i brystet. Jeg hadde hatt flere kuler tidligere og syntest denne minnet om de. Sommeren gikk og jeg tenkte ikke så mye på dette. Jeg hadde fått henvisning til mammografi og den 18.aug(tror jeg det var), var jeg på Haukeland på mammografisenteret. Jeg fikk bekreftet at den kulen jeg hadde funnet, var en ufarlig cyste. Lettet over den beskjeden, merket jeg at stemningen i undersøkelsesrommet endret seg.. "Hva er dette for noe?", var legens kommentar... Ja, hun fant en annen kul! Det ble tatt prøve og det viste seg og være kreft. Jeg fjernet brystet og fikk full pakke med behandling. Det fikk jeg fordi jeg er under 50år. Det var en tung tid, vondt bare å tenke tilbake på det...
Jeg gikk opp en god del av de kiloene jeg hadde tatt av. Det er en bivirkning av cellegiften, i tillegg til at jeg ikke orket å være særlig aktiv og dessuten ble det en god del karbohydrater i kosten disse månedene. Etter cellegiften, fikk jeg strålebehandling. Sliten men med tro og håp for fremtiden, kravlet jeg meg oppover og fremover. Kroppen kom sakte men sikkert i gang igjen og jeg var igjen så smått på vei tilbake i jobb. Jeg fikk lære "de små skritts vei", men det begynte å hjelpe på :) Det nærmet seg et år siden jeg hadde funnet kulen i brystet. Jeg var frisk fra kreften, så langt jeg fikk vite noe om det, og kroppen var begynt å bli sterkere.

En dag mot slutten av juni 2011, omkommer mannen min i en ulykke.         Verden min går helt i stykker!! At presten kommer og ringer på døren med dødsbudskap, det er sånt som skjer på film... Når det plutselig er på min dør, ja da er det for vanskelig og totalt umulig og fatte!! Livet og verden er knust og svart!! ...likevel så klarer jeg og se at nå må jeg hente all styrken jeg har og ta imot all den gode hjelpen og støtten som tilbys fra alle mine nærmeste. <3 Det har vært helt fantastisk å bli så godt ivaretatt når jeg ikke klart meg alene!

Smått om senn kom styrken tilbake.. Dette måtte jeg bare klare! Jeg satt alene igjen med tre barn og det fantes ikke noe annet alternativ enn å tenke fremover, ta en dag om gangen og fokusere på det som, tross alt var positivt. Det har vært en skrekkelig lang vei!

Nå er jeg kommet så langt at det er tid for å få rekonstruert brystet mitt.. og da må jeg ned i vekt.. Jeg har hentet frem mye motivasjon og satt i gang! Jeg skal ned 15 kg...eller minimum 10..

 

Bildet er lånt her.

 

Tiden går..

Livet har vært krevende til tider. Rart å se innom bloggen min nå. Har ikke orket å være her, det minner meg litt for mye om da jeg fikk kreftdiagnosen og cellegiftbehandling.
Tiden går virkelig unna! Jeg har flest gode dager og mye å glede meg over! Det er godt å se fremover nå <3 Jeg er frisk! Mine barn er sterke og vi klarer å finne mening i livet, selv om savnet er veldig sterkt! <3 

Jeg ser at bloggen min fremdeles er nyttig for nye med brystkreft, jeg velger derfor å la den være her, selvom jeg ikke er aktiv. Koselig å ta en runde hos dere andre her :)

Ønsker alle en fin fredagskveld! :) 

Deilig når solen skinner på toppene :)

Julestemning på gang...

I dag er verden rundt meg pyntet med et nydelig hvitt dekke og solen skinner og lyser opp tilværelsen. Det er med på å gjøre dagen litt bedre og gi meg en spirende julestemning :)

Jeg har en del senvirkninger fra cellegiftbehandlingen og ja, hvem hvet hva som er hva.... Jeg har derfor startet tidlig med julegavekjøp, så det er jeg ferdig med. Godt å slippe å mått gå ut og handle julegaver nå! 
I dag skal jeg kose meg hjemme og lage litt jul :) Litt hver dag, så blir det jul tilslutt.



Jeg skal lage en krans med lys på, kanskje noe likt denne...

Ønsker alle en fin lørdag 

Montebello anbefales for alle som har/har hatt kreft!

Jeg hadde et fantastisk fint opphold på Montebellosenteret i november. Å komme til et så fint sted med påkostede omgivelser og flinke fagpersoner i alle posisjoner, ja det er en fin opplevelse.(..midt opp i at mye er tungt og vanskelig.)

Senteret ligger midt i et flott naturområde, med turstier, vann, skog og frisk luft i store mengder. Jeg ble helt betatt. Å kunne gå rett ut døren og inn på flotte skogsstier med elver, trær og nydelig utsikt, det gjør noe med dørstokkmila ;)

Fra vi kom inn døren på senteret, ble vi møtt med raushet, imøtekommelse og respekt! Det er kanskje litt trist at dette gjør så sterkt inntrykk.... Det sier noe om hvordan det har vært å være kreftpasient. Har ikke så mye å klage på i forhold til behandlingen jeg har fått på Haukeland, men når kampen var over og jeg var ferdig behandlet......ja, da var det ikke mer...
Når jeg var klar for å ta fatt på livet igjen, da var jeg mutters alene..... Jeg hadde personalets fulle oppmerksomhet hver gang jeg var inne på sykehuset, men da visste jeg ikke hva jeg skulle spørre om. Jeg var 120% inne i en boble. Alt handlet om å bekjempe kreften og å holde ut behandlingen.
Å komme til Montebello å få informasjon og stille spørsmål til dyktige fagpersoner, ja det ble ikke feil i det hele tatt!! ;)

Det å møte alle disse flotte kvinnene der, alle med sin brystkrefthistorie, ja det gjorde inntrykk. Det var til god hjelp å treffe andre som har slitt med det samme, eller nesten det samme som meg selv. Jeg er så takknemlig for at de delte sine historier med meg!

Jeg har allerede søkt meg til et nytt opphold og håper at jeg får plass. Jeg trenger hjelp til å fungere godt igjen. Jeg er ganske kognitivt svekket. Jeg tar en dag om gangen og lever etter innfallsmetoden. Logistikk er noe dritt!!!

Veien min oppover har vært skikkelig tung og kronglete. Jeg mistet mannen min brått i sommer. Det har vært noen forferdelige måneder for meg og mine. Jeg opplever veldig stor sorg, men samtidig klarer jeg etterhvert å kjenne en tro på fremtiden. Jeg vet, laaangt inne et sted, at livet skal bli levelig igjen.......om det er lenge til, så hjelper det å vite at det skal bli bedre.

Nå er det snart jul, en vanskelig tid, men jeg har barna mine og mange gode venner, som gir livet mening og som gjør det mulig å klare....ja utrolige utfordringer. Jul skal det bli! Så får vi gråte og le om en annen, slik vi har lært oss at livet er blitt. I dag er det juleavslutning for minstemann.....jeg tar på meg maska og tar sats   ;)

Ønsker alle en fin fredag! :)

Klar for Montebello

Jeg har, av andre grunner enn kreften, vært borte fra bloggen min i mange måneder.
Det er godt å få tilbakemeldinger om at bloggen min kan være til hjelp for andre som har måttet gå igjennom det samme som meg.
Det er viktig å huske at dette er mine opplevelser og ingen fasit på hvordan ting er/blir for andre ;)

Nå er jeg snart klar for å dra på kurs på Montebellosenteret. Det ser jeg veldig frem til! Leser at det annbefales på det varmeste så forventningene er ganske store :)

I høst har jeg vært på ett-års-undersøkelse. Mammografi og legeundersøkelse. Alt ser fint ut og jeg kan fortsette å tro at jeg er frisk :)) Jeg måtte mase litt for å få ultralyd, men de gikk med på det :) Dette ønsket jeg fordi det var på ultralyden de såg svulsten min i 2010.

Nå nyter jeg relativt mange varmegrader i november måned, og det gjør ikke meg noe om vinteren drøyer.......leeenge ;)

Ha en fin dag

Det er godt livet går opp og ned...og opp igjen : )

Jeg opplever at livet svinger en god del for tiden. Det er godt å slippe å være i det triste og tunge i lengre tid. Jeg fortalte til legen min at jeg hadde fått meg en kræsjlanding etter at kreftbehandlingen var over og at jeg var sliten og syntes det er vanskelig å komme videre. Og hun tilbød meg antidepressiva!! Jeg er jo selvfølgelig glad for at hun er løsningsorientert, men i alle dager!! Det er vel kanskje lov å bruke litt tid på denne prosessen?? Det må det være! Jeg har fått antidepressiva for 15 år siden, og har tenkt at det skal jeg aldri bruke igjen uten at jeg må, for må man så må man! Nei, jeg er lei meg og sliten, og det er faktisk helt forståelig etter hva jeg har vært igjennom!! Legen er grei hun, men jeg blir forundret over det tilbudet der!!

Mannen min har endret mening anngående å ville være med til Montebello : ) Det er jeg veldig glad for! Jeg forstår at han, og alle andre rundt meg, er klar for at denne runden med kreft og sykdom, skal være over nå....men sånn er det nok ikke det virker. Min opplevelse er at det er nå den største jobben begynner. Det kjennes som om jeg må bli kjent med meg selv og livet mitt, på nytt igjen. Jeg føler meg forvirret og skjør.
Men en ting vet jeg, dette skal jeg klare og jeg skal få livet mitt tilbake!! : ))

I dag skal jeg feire 25års jubileum med sykeplerkullingene mine : ))

En god lørdag til dere alle!

Bildet er lånt her.

tajsample
Stikkord:

Litt lei meg nå ;(

 

Formen kommer seg sakte men sikkert. Jeg har vært opptatt med en del ulike aktiviteter den siste tiden, som har
hjulpet meg å ha fokus på andre tema enn sykdom og elendighet. Kjenner nok enda at kreftene ikke er til å stole på og at jeg, på noen områder, er ganske sensitiv og tynnhudet. Opplevelsen av å ikke kjenne meg selv lengre, er ganske skremmende. Jeg føler meg stygg, jeg har ikke selvtillitt som kvinne fordi jeg har mistet et bryst og lagt på meg mange kilo. Jeg tror, og håper, at dette skal bli bedre etterhvert, men akkurat nå er det ikke noe særlig.
Dette er en veldig ensom "reise". Jeg har mange flotte mennesker rundt meg, men denne oppgaven, å komme seg opp igjen, må jeg nok gjøre helt alene.

I kveld er jeg ganske lei meg fordi mannen min ikke ønsker å være med meg til Montebellosenteret, dersom jeg får innvilget det.....

Men i morgen er det blanke ark...igjen : )

 

Bildet er lånt her.

Hjelp Ingeborg med et enkelt klikk!

Jeg har fulgt Ingeborg på bloggen hennes, og i dag ønsker jeg å bidra til at hun kan vinne et nytt bad. Hun skal flytte fra sykehuset, til egen leilighet : )) og har sjangsen til å vinne et nytt bad! Hjelp henne med et enkelt klikk! Koster ikke noe! :))

Stem her!             http://badetditt.no/galleri.php?bad=140

 

Bildet er lånt her.

 

Stikkord:

Nå orker jeg å fortelle

Noen ganger er livet selv, litt for mye å håndtere. Jeg har atter en gang gått inn i en boble og "holdt pusten".

For vel to uker siden, fant jeg en ny kul i brystet. I det brystet jeg fremdeles har. Det er nesten ikke mulig å forklare hvordan jeg opplevde det. Selvfølgelig er det et stort sjokk, og med nylig avsluttet strålebehandling etter kreft i det andre brystet.... Bare tanken på at jeg kanskje måtte gå en runde til... Jeg har rett og slett ikke ord.
Det jeg klarte, var å fortrenge det mulige alvoret, og som sagt, gå inn i en boble.

Jeg fikk ganske raskt time til mammografi/ultralyd. Forferdelig påkjenning å skulle forholde seg til denne problemstillingen nå. Flere av mine nærmeste vill svært gjerne følge meg til undersøkelsen. Jeg vet det kan høres rart ut, men for meg ble det best å gå alene. Da må jeg være sterk! Jeg sa til mannen min at jeg skulle ringe dersom jeg knakk sammen (og at de nok måtte stille med psykiater på stedet..)
Som sagt så gjort. Jeg stilte alene og måtte vente lenge. Det er rart å sitte på venterommet og observere andre som blir frustrert og sinte fordi det bli store forsinkelser. Jeg tenker at det er fordi de har funnet mulig kreft hos flere...

Jeg ble først tatt mammografibilder av, så var det å vente videre. Så ble det min tur til å komme inn på ultralyd-rommet. Jeg la meg på benken og...ventet en god stund til... Så kom endelig legen og det var klart for ultralyd. Hun fant fort kulen, den var på størrelse med en stor drue. Den var væskefylt, en såkalt cyste. Jeg kunne begynne å puste igjen!! Cysten ble tappet og alt såg fint og godartet ut. Kan tro jeg var lettet!

Det er først etter at jeg har fått vite at det bare var en cyste, at jeg kjenner hvor mye dette har kostet meg. Samtidig som jeg nettopp har avsluttet strålingen så kom dette på. Det er rett og slett umulig for meg å vite hva som er hva i forhold til å ikke ha vært i form. Jeg får sikkert aldri helt vite det heller....men nå, nå er jeg bare veldig glad og lettet!!!

Bildet er lånt her.

 

Forverring i stråleområdet

Siste dagen jeg var til strålebehandling, ble jeg informert om at jeg kunne få en forverring i stråleområdet i ca to uker og at jeg kunne forvente full bedring etter seks uker. De bygger opp stråledosen slik at jeg fikk maks dose siste dagen.

Jeg har klart fått forverring i denne uken. Huden er sår og rødbrun. Det kjennes ut som gnagsår, særlig i området under armen. Dette gjør at det ikke er godt å ligge på siden, noe som gjør at jeg sover litt dårligere enn vanlig.
Jeg smører meg med mild fuktighetskrem. det hjelper å holde huden fuktig. Jeg har også brukt aloevera-gel. Dette var nyttig i en periode, men nå er sårheten mer i dybden i huden, så da er det ikke så mye hjelp i aloevera., syns jeg.
Jeg fikk råd om å bruke parfymefri deodorant under strålebehandlingen. Jeg kjøpte en på apoteket og denne har jeg brukt disse fem ukene. Jeg ser nå at dette skulle jeg gjerne latt være. Huden som har hatt deodorant på, er sårere og mer misfarget enn resten.

Selv om jeg har hatt en forverring i stråleområdet, har jeg nytt å ikke måtte dra til sykehuset hver dag! Bare å tenke på turen ned og alt fra sykehuset, gjør meg kvalm! Dette er vanskelig å forklare, men sånn er det bare.
Jeg har tilbud om å begynne å trene på Haukeland sykehus, men denne uken har jeg ikke orket tanken på å dra ned dit...kanskje det blir bedre neste uke...hadde jo vært godt å komme litt i form igjen og føle meg fin igjen! : )

Les mer i arkivet » Mai 2013 » November 2012 » Desember 2011
helfart

helfart

48, Bergen

Denne bloggen kommer i hovedsak til å handle om oppturer og nedturer på min vei mot et lettere og sunnere liv med Xtravaganza. Utenom det så blir det litt av hvert ; )...og nå vil den også handle om min kamp mot kreften.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits